Individualterapi Kunstterapi Parterapi Lederutvikling og fasilitering Kontakt Hovedside



 

Om gestaltterapi




Å utvikle varhet

I terapisesjonen har gestaltterapeuten ikke noe mål eller hensikt, muligens bortsett fra å øke din varhet.
Det norske ordet varhet er hentet inn i stedet for det engelske "awareness". Tanken er at gjennom tid og bruk vil varhet fylles med alle de nyansene som terapeuter og andre har forbundet med awareness. Språket er fleksibelt.

Som terapeut ønsker jeg å øke din varhet for det som skjer i deg, når det skjer. Er det ikke litt fascinerende, det der? Vi kan merke at noe skjer i kroppen, vi kan være klar over at vi er deprimerte, og vi kan oppdage at "nå går tankene mine i ring". Vi kan faktisk betrakte disse tingene! Dette er varhet, helt enkelt sagt.

Et eksempel: jeg var student og så at kjæresten min danset med ekskjæresten sin. Straks kjente jeg en tunghet i magen. Denne sansingen er en emosjon. Deretter ble jeg intenst sjalu. Som er en følelse, det som den første, kroppslige sansingen blir til. Jeg kjente jeg meg klønete og utilstrekkelig, for jeg var ikke så flink til å danse, og ville ikke være der mer. Det var tanker. Jeg gikk raskt ut på dansegulvet og sa til kjæresten min at nå gikk jeg hjem. Stemmen min dirret. Jeg hadde klump i halsen. Jeg kjente at jeg var glødende het oppi hodet. Jeg snakket høyt og tydelig.

Alt dette var jeg ikke vár for akkurat da, men så det i refleksjon senere. Ved å oppdage hva som skjedde i meg mens det skjedde, både emosjoner, følelser og tanker, hadde jeg i det minste hatt et verktøy til å kunne velge en annen handling og tenkemåte. Jeg ville ikke bare bli revet med av min indre storm og kunne tatt bedre vare på meg selv og relasjonen til kjæresten min. Med øvelse gir varhet bedre mestring og styring på våre liv.

I terapien arbeider vi mye med varhet. Når du er klar for det, kan vi kjenne på og utforske det som skjer når vi kommer til, eller du gjenopplever en situasjon der du er sårbar. En intellektuell innsikt i hvordan du fungerer er greit nok, men er ofte ikke tilstrekkelig for å finne fram til det som er nyttigere for deg.

Å arbeide relasjonelt


En relasjonell base for terapien inneholder først og fremst disse elementene:


Relasjonsbasert terapiarbeid betyr også dette:
- at jeg som terapeut lar meg påvirke av deg og ditt i den grad at jeg får kontakt med det i meg. Ikke først og fremst med hodet, selv om jeg forstår ordene dine, men i en dypere med-innlevelse. Ved å være mottakelig for det du sitter med, vil jeg kunne være med inn i din situasjon selv om jeg ikke har opplevd de samme tingene.

Det viktige skillet mellom en slik med-innlevende samtalepartner og en gestaltterapeut ligger i at jeg ikke bare blir værende i denne sam-flyten med deg, men vil arbeide for at du skal kunne forholde deg til livet ditt på en ny måte. Du er jo kommet til meg fordi du ønsker å finne ut av noe, ikke sant?



Å jobbe i 'her og nå'


Dette er i kjernen av gestaltterapi, og er grunnen til at Christines og mitt AS heter I presens.

Det som skjer i terapirommet i øyeblikket, trenger ikke å forklares eller tolkes. Det kan oppleves fullt og helt akkurat som det er.

Det som skjer, kan ha røtter i noe som skjedde og som du gjenopplever nå, eller det kan være tanken på noe i framtiden som også kjennes nå.

Et eksempel: da jeg var liten, ble jeg ertet og mobbet på skolen. I terapi som voksen fikk jeg hjelp til å komme i kontakt med det nå (altså DA, i terapien). Fikk kjenne på hva det gjorde med meg, i terapirommet. Sitte med suget i magen eller klumpen i halsen, selv om jeg ikke forstod filla av hva som skjedde i meg, og ikke kunne forklare hva som skjedde med en gang.

I terapi sitter jeg der med deg, så lenge du vil og tør, og jeg kan hjelpe deg å sitte i det. Alle ordene kan iblant være i veien. Hva skjer i kroppen? Bare kjenn.


Det kan være skikkelig tøft, skremmende, uvant. Kanskje du føler deg forsvarsløs, avslørt og forferdelig sårbar der. Null kontroll. Du kan instinktivt ville stikke til "trygg grunn". Men det kan du jo mye om allerede, og lærer ingenting nytt der.

Jobben min er å gi deg mot til å være i det vanskelige, og så utforsker vi det sammen. Hvilke følelser og tanker dukker opp? Kjenne etter, veie, utforske. (Traumer krever en spesiell, varsom tilnærming så klienten ikke blir re-traumatisert.)

Dette er nå. Sånn er det. Hva kan dette lære meg i livet i dag? Hvordan kan det vonde som skjedde bli til en ressurs? Kan et traume faktisk bli til et minne, og ikke bare "kjøre heis med meg"?


Et paradoks i gestaltterapien er at jeg ikke sitter med et mål om at du skal endre deg. Du har kanskje forsøkt å tvinge deg til å tenke og føle annerledes? Jeg har iallfall ikke fått det til noen gang. Det er langt mer virksomt å akseptere fullt hvor du er her og nå, uten å være i krig med deg selv, for først DA vil bitene kunne falle på plass i nye mønstre. Og du kan ikke planlegge disse mønstrene heller. Det er det vakre med terapireisen, synes jeg. Det spontane, det som kommer fram først når det er klart.

Det er mye kraft i forløsende innsikter. Det kan til og med være latter der, galgenhumor, og tårer. Humor er undervurdert som energikilde, synes jeg. Den er definitivt her og nå! Å le er ikke et mål i seg selv, men fantastisk om vi opplever det sammen i terapien.



Å forholde seg fenomenisk


Mange kaller det fenomenologisk, men jeg har tatt meg friheten å skille fenomenologi (som egentlig betyr "læren" om fenomener) fra det å være opptatt av det som skjer fenomen-messig, som altså er fenomenisk. Det er det som hender, uten tolkning av hva det innebærer.
Eksempel: Smilet mitt i en bestemt situasjon er kanskje ikke egentlig et smil. Jeg drar munnviken til siden, det det som er fenomenet her. Det skjer fenomenisk. Det ligner et smil, men egentlig føler jeg oppgitthet. Terapeuten sier: jeg ser du drar munnen til siden. Hva kjenner du når du gjør det?
Eller, jeg ser at du gjør noe med kroppen når vi snakker om en ting. “Kan du gjøre mer av det der?", spør jeg kanskje. Det blir forsterket, og du kommer muligens i kontakt med noe du ikke visste var der. Så er kroppskontakten og følelsen her og nå, og så utforsker vi den. Da blir du bedre kjent med deg selv.

I sammendrag:

  • Jeg støtter deg i å beskrive din opplevelse med større dybde og tilstedeværelse.

  • Jeg setter ord på ting som skjer mellom oss, uten å tolke det.

  • Jeg oppmuntrer deg til å øke antall valgmuligheter framfor å sette opp et endringsprogram.

  • Når det er formålstjenlig for deg som klient, deler jeg egne erfaringer som er knyttet til dine.


Å jobbe med kropp


"Kroppen holder tellinga." = "The body keeps the score." Kroppen kan ikke juge. En god observatør kan se sprik mellom ord og hva kroppen 'sier'. På engelsk heter det "working with embodiment" når man jobber med det kroppslig-gjorte, det som gjenspeiles i eller er avsatt i kroppen. Traumer vil typisk være sterkt knyttet til kroppen vår. (Ja, vi har alle traumer i ulik grad!) Det kan være muskelknuter, smerter, stivhet, holdning. Det kan hende at en fysio- eller massasjeterapeut må sende sin klient til meg når låsninger i kroppen blir knadd løs. En opplevelse kan altså sette seg fast i kroppen og være 100% knyttet til opplevelsen. Da er hendelsen "embodied", blitt til en del av din kropp nå.

En jeg kjenner var skeptisk i møte med psykoterapeuter: "jeg vil ikke bli tolket!" Men vi tolker alle sammen, og ofte forholder vi oss mer (og ubevisst) til de andres kroppsspråk enn til ordene deres. En god terapeut, gestalt- eller med annen skolering, er hele tiden klar over at tolkninger kan være feil. Derfor utforsker vi de tankene og tolkningene som måtte dukke opp i terapien, og sjekker om vi er på rett spor. Derfor skal du kunne kjenne deg trygg i terapi hos meg: Jeg sitter ikke med vurderende, bedømmende tanker om deg.

Dessuten er jeg også en person av kjøtt og blod som er utlevert til hva du oppfatter av min kroppsholdning og ting jeg gjør. Vi er her sammen og påvirker hverandre, i motsetning til i klassisk psykoterapi der terapeuten er stille, usynlig og noterer på blokka si. Vel, faktisk vil terapeuten også der påvirke 'feltet' med klienten, mye mer enn det som jeg tror var idealet med den terapiformen. Men jeg tror min fulle personlige deltakelse er langt mer virksom og nyttig for deg. (Også mange “vanlige” psykologer er etterhvert relasjons-orienterte og bruker metoder som ligner gestaltterapi.)

Jeg kan typisk si: "jeg får en tung følelse i magen når du sier dette. Jeg lurer på hvordan det føles for deg å si det?”

Å jobbe med kropp innebærer blant annet dette:
  -  Jeg observerer og spør om ting jeg ser, som har med kropp å gjøre. Som for eksempel hvordan du puster. Dette hører også sammen med det å forholde seg fenomenisk, nevnt foran.
  -  Jeg inviterer deg til å identifisere følelser, tanker eller bilder som dukker opp når du forholder deg til det du sanser at skjer i kroppen din.
  -  Jeg inviterer deg til å oppdage hva som skjer i kroppen din, gjennom eksperimentering. Typisk er at jeg foreslår noe jeg tror kan fungere, og så velger du om du vil eksperimentere og utforske.

Å være følsom for feltet



Dette høres muligens fremmed ut, men innen gestaltterapifaget kalles det som foregår mellom klienten og hans/hennes omgivelser for feltet, litt enkelt sagt. Også i terapirommet, mellom oss. Og det er sterkt preget av det du som klient tar opp, eller som dukker opp i løpet av terapitimen. Her er vi ved kjernen av ordet Gestalt: det som dukker opp er en såkalt figur, og på tysk heter det Gestalt. Noe som er blitt tydelig. Det trer fram fra bakgrunnen. Du har kanskje sett denne figuren?

Det som er spesielt med den, er at du bare kan se enten vasen eller ansiktene, ikke begge deler helt samtidig. Men de står i et forhold til hverandre, og hører gjerne sammen. Ordet Gestalt brukes altså i overført betydning som beskrivelse for noe som trer fram slik at vi kan jobbe med det. Noe som er viktig i ditt liv. Det kan være et tema som blir tydelig når vi snakker om noe helt annet. Kanskje du oppdager det selv, eller jeg ser det og bringer det inn i samtalen. Å jobbe i eller med feltet betyr dermed (blant annet)...

  • å utforske bakgrunnen “bak” figuren som trer fram (som enkelt sagt kan være ditt liv akkurat nå, og hvordan din historie finnes i deg nå);

  • å støtte deg i å erkjenne din opplevelse som unik og verdifull, slik at…

  • du får støtte til å se sammenhengene i livet ditt.



Å jobbe med kontaktmåter og -prosesser


Også dette kan høres litt fremmed ut? Etterhvert som du utvikler mer varhet for hva som skjer i og rundt deg, kan du lettere identifisere hvordan du er i kontakt med andre. Vi oppfører oss ulikt i møter med forskjellige mennesker. Én kan lokke fram spontaniteten din, mens du trenger å holde deg tilbake fra en annen. Du kan føle sterk enhet med én person mens en annen oppleves svært ulik deg, og så forholder du deg i henhold til det.

Det finnes mange såkalte kontaktformer. Det som er felles for oss alle, er at vi tilpasser oss kreativt til enhver situasjon. Noen ganger fungerer det perfekt, andre ganger var det det beste du kunne, men det var ikke egentlig nyttig for deg. Flaut? Dumt? Vondt? I terapien kan du lufte alt, uansett hvor skamfullt det kjennes. Det blir hos oss og du blir ikke fordømt. Uansett.

Det kan tenkes at vi snakker om disse måtene å være i kontakt med andre på, slik at du får noen verktøy og “knagger” som du gjenkjenner de måtene med. For noen klienter virker dette bra, mens det blir litt for teoretisk for andre.
Vi kan sammenfatte dette punktet slik:


Det finnes flere kjennetegn ved terapien enn disse, men de viktigste er nok nevnt her.

Utforsking og varhet i et trygt rom er kanskje en enkel sammenfatning.

Som nevnt på åpningssiden: «Når vi erkjenner hvem vi er og ser utfordringene våre tydeligere, kan vi også ta et ansvarlig valg om vi vil fortsette som før eller endre adferd.»